Konsert i samspel med ein sildrande bekk.
Konsertvandring på Folkestad,
Onsdag 26. juni
På denne konserten vert du kjend med fokuskomponistane på årets festival Therese Birkelund Ulvo og Jan Erik Mikalsen. Vi går saman til det vesle og lite kjende kapellet på Folkestad. Her får vi konsertens fyrste musikalske innslag: Ein sats frå verket «Pieces for violin» av Jan Erik Mikalsen, framført av Øyvind Robak.
Frå kapellet går turen vidare til den gamle Læremiddelfabrikken. Her får vi eit gjenhøyr med verket «Det du ser» av Kristin Bolstad som vart urframført på tonehimmel i 2022, den gongen med kontratenor og elektronikk. Til årets festival har Bolstad laga ein ny og akustisk versjon av verket for fem damestemmer, og det vert framført av komponisten si eiga vokalgruppe Stemmeklang inne i fabrikken.
Konserten vert avslutta utandørs med urframføring av verket tonehimmel har tinga av Therese Birkelund Ulvo til årets festival med den noko uvanlege besetninga fem damestemmer, blokkfløyte og ein sildrande bekk. Bekken si eiga stemme er ein del av komposisjonen, og bekken ein del av verket si besetning
Program:
- Møte/samtale med fokuskomponistane 2024 Therese Birkelund Ulvo og Jan Erik Mikalsen
- 2. sats frå verket «Pieces for violin» av Jan Erik Mikalsen (Øyvind Robak)
- «Det du ser» av Kristin Bolstad (Stemmeklang)
- «surlande/tiklande/hullande- du vildrande, tislande bekk» Urframføring av årets tingingsverk av Therese Birkelund Ulvo for fem damestemmer, og ein vannkilde. Tekst: «Ved Gjætle-bekken», av Arne Garborg
Ulvo Seier sjølv dette om sitt nye verk
«surlande/tiklande/hullande- du vildrande, tislande bekk»:
Jeg innser at jeg har blitt en urban komponist som bruker mange timer på flyplasser og i signalbygg i storbyer – men dragningen mot vestland, fjord, fjell og alle naturens elementer roper alltid i bakgrunnen. Kanskje er det litt sånn, at jo mer vi flytter oss bort fra noe, jo tydeligere blir det for oss. Både som fenomen og en slags romantikk i hva vi tiltrekkes av. Jeg vandrer rundt i verden med ørene på stilk. Tar inn ulike bymiljøer og registerer variasjonene fra nabolag til nabolag. Støy fra flyplasser og motorveier er også lyd vi må forholde oss til – noe jeg absolutt gjør ettersom basen min er på Eidsvoll nært Gardermoen. Jeg mener oppriktig at all lyd er interessant, og bør ikke verdisorteres. Men det er ikke til å komme bort fra at å få være i et lydlandskap der naturen råder mer uforstyrret gir oss noe eget. På sett og vis gjør det oss, de urbane menneskene, overflødige og underdanige. Hva mer trenger vel en sildrene bekk, enn nettopp seg selv. Den har lyd, bevegelse, farger, lukt, liv og årstider. Jeg forsøker å invitere bekken inn i verket. Alle dens lyder og utrykk blir en sjette stemme i utrykket. Arne Garborgs tekst lokker oss inn i bekkens lydunivers.
